Hviding

Friday, December 31, 2004

Søren Opsahl

OPPFINNEREN FRA VIKEDAL,
MEKANIKUS SØREN OPSAL


Jørg Hviding


Søren Opsal var født i Vikedal den 4. oktober 1856 og vokste opp hos Johannes og Sønneva på husmannplassen Flåtå på Opsal. Han ble konfirmert i 1871 og reiste til Stavanger i 1874, 18 år gammel.

Bilde 1:
Portrett av Søren Opsal, 1856 –1937.

Han startet sitt rike yrkesaktive liv innen mekanikerfaget ved Stavanger Støberi & Dok. Vi må anta at han arbeidet her i 4 år og var utlært mekaniker da han begynte ved Stavanger Brannvesen. Her arbeidet han som mekaniker og også som maskinist på brannbåten "Nøk". Ifølge omtale i Stavanger Aftenblad den 4. oktober 1925 i anledning hans 70 års dag, arbeidet han i Stavanger Brannvesen "et halvt snes aar" før han ble ansatt som formann ved W. Nessler’s Mekaniske Verksted i Stavanger. Det må ha vært rundt 1886. Han var da ca. 30 år gammel. Her på Nessler’s verksted begynte han en lysende karriere innen utvikling av maskiner for hermetikkindustrien og fremstår i den tekniske hermetikkhistorien som en av de fremste (kanskje den fremste) av oppfinnerne som gjorde sardinindustrien med tilhørende støtteindustri til den viktigste næringsvei i Stavanger i 50-60 år, fra begynnelsen av det 20. århundre. Allerede i 1889 omtales han i dagspressen i forbindelse med en oppfinnelse av en maskin tilknyttet sardinindustrien. Dette kommer jeg tilbake til senere.
Rundt 1886 var sardinindustrien i Stavanger fremdeles i sin spede begynnelse. Stavanger Preserving Co. hadde startet produksjon av middagshermetikk for seilskipsflåten i 1873 og begynte så smått å produsere såkalte "røgede norske sardiner" ca. 6 år senere. Sardinproduksjon viste seg lønnsom og ettersom Stavanger på denne tiden var i en voldsom økonomisk krise, fulgte flere og flere av byens forretningsfolk etter for å satse på denne nye næringen.
Sardinproduksjonen var i årene før skiftet fra 18. til 19. århundre ganske så primitiv med forholdsvis beskjeden kapasitet. Og da de norske sardinene slo godt an i markedet, kunne man på ingen måte tilfredsstille etterspørselen. Dette skyldtes spesielt tillukkingen av boksene etter at de røkte fiskene var lagt i disse og før steriliseringen. Tillukkingen foregikk ved å lodde lokkene til boksene. Blikkenslager Jacob J. Helvig forteller på sin måte hvordan dette forgikk i den aller første tiden i Sandvigå (nedenfor Bjergsted omtrent der hvor container kaien ligger i dag og hvor det nye konserthuset skal komme) hvor Stavanger Preserving Co. startet sin sardinproduksjon i 1879, sitat:
For å kunne verge sig mot røgen måtte Årrestad ligge flat på gulvet og kaste bark og einer inn paa peisen. Naar han skulde kontrollere om varen var passe røgt, maatte han gjøre ordentlige tiltak og gaa paa som en brandmann, og naar han var kvælningen nær storme ut i det fri for at komme tillive igjen. Jeg og mine folk hadde ingen arbeidsplass for tillodningen av æskerne og maatte holde til i fjelskraaningen omkring røgeriet. Arbeiderne var forsynt med rummelige træsko, hvori stoppedes halm og var ellers godt innpakket for at kunne trodse høststormene. At fingrene under disse omstendigheter blev valne og at sinket arbeidet, skal dog ingen undre.
Produksjonen kom imidlertid innendørs da Stavanger Preserving Co. bygget om sin hermetikkfabrikk i Øvre Strandgate (hvor "Straen-senteret" ligger i dag) til sardinproduksjon. Her ble produksjonen etter hvert forbedret, men loddingen fortsatte i prinsippet som før i flere år. Og ettersom arbeidet var meget arbeidskrevende klarte selv en flink lodder ikke å lodde mer enn 600 boks per arbeidsdag.
Påloddingen var meget vanskelig og forbundet med stort ansvar og mangelen på flinke loddere var stor. De arbeidet derfor gjerne 30 timer uken i overtid på toppen av en lang arbeidsuke som den gangen var på hele 50 - 60 timer. Tillukkingen var derfor den aller største "flaskehalsen" i produksjonen. Jeg antar at en sardinfabrikk rundt 1890 hadde neppe større produksjon enn ca. 100 skjepper brisling pr. dag tilsvarende 10 000 bokser sardiner. Der måtte m.a.o. hele 30 loddere til for å klare denne produksjonen. Det sier seg selv at det ikke kunne bli noen produksjon av betydning av dette. Sammenlikner en med dagens forhold, ville en hermetikkfabrikk med en "normal" produksjonskapasitet på 50 000 boks pr. dag, måtte hatt 150 loddere i arbeide.
Produksjonen av selve tomboksene var også en stor "flaskehals". Disse ble loddet sammen av sidestykke og bunn. Riktignok foregikk denne produksjonen ved blikkslager verksteder utenom sardinsesongen slik at tomboksene kunne produseres, gjerne om vinteren, og ligge klar på lager når brislingfisket og sardinsesongen begynte. Men det var en kostbar produksjon selv etter den tids forhold. Blikkslager verkstedene den gangen hadde følgelig gode tider med sikker helårsbeskjeftigelse.
Dette var den tekniske situasjonen i sardinindustrien da Søren Opsal begynte sin karriere ved Nessler’s mekaniske verksted rundt 1986. Stavanger hadde da 6 sardinfabrikker med et beskjedent årlig eksportvolum i størrelsesorden 350 tonn hermetikk.
Det hører med å si noen ord om verkstedseieren, Wilhelm Nessler og hans verksted hvor Søren Opsal fikk sitt innholdsrike og kreative livsverk. Nessler kom først til Oslo hvor han slo seg ned som rørlegger. Men da han etter forholdsvis kort tid fikk nyss om at Stavanger var i gang med å bygge gassverk og vannverk og derfor hadde stort behov for rørleggere, reiste han til Stavanger for å prøve lykken der. Dette var i 1865.
Nessler etablerte et lite rørleggerfirma hvor han også innredet et mekanisk verksted. Han var en flink og driftig mann og rørleggervirksomheten vokste hurtig. Og da hermetikkindustrien vokste frem i Stavanger på 1870 tallet og denne hadde mange tekniske og mekaniske problemer, gikk det ikke lang tid før Nesslers’s verksted var i gang med å løse disse. Det ble gjort med stor dyktighet og W. Nessler Mek.Verksted utviklet seg etter hvert til byens største mekaniske verksted med opptil 50 ansatte for hermetikkmaskineri med emballasjemaskiner som spesialitet. Det var her Søren Opsal ble ansatt som formann i 1886 og gjennom 30 år hadde sin enestående karriere som navngjeten mekanikus og oppfinner.
Som foran nevnt var de største "flaskehalsene" i sardinproduksjonen, tillukkingen av boksene samt produksjonen av tomboksene. De lokale "Petter Smartene" spekulerte derfor "dag og natt" for å løse disse problemene. Den første som klarte det, var Søren Opsal. Han lagte en såkalt falsemaskin som på blikkslagervis brettet og klemte bokskant og lokkant sammen slik at boksen ble hermetisk tett. Dermed ble den vanskelige og arbeidskrevende loddeoperasjonen både i forbindelse med tillukkingen av boksene og produksjonen av disse eliminert. Han fikk patent på maskinen fra 12. mai 1900 og demonstrerte den for første gang på selveste 17. mai 1900 på hermetikkfabrikken, KLAUS ANDERSENS ENKE. Begivenheten gikk som en løpeild gjennom byen og "halve byen" valfartet til fabrikken for å se på vidundermaskinen.

Bilde 2:
Faksimile av patentbrevet til Søren Opsal på Europa’s, antagelig verdens første falsemaskin for sardinboks.


Bilde 3:
Opsals falsemaskin i bruk i en sardinfabrikk


Søren Opsals falsemaskin var den første av sitt slag i hele verden og vakte stor oppsikt. Det passer i den anledning å sitere et intervju som TIDSKRIFT FOR NORSK HERMETIKKINDUSTRI gjorde i 1937 av en gammel hermetikkmann om "Hermetikkindustriens barndom", sitat: "Ja, det var en velsignelse da Søren Opsahl fant op falsemaskinen i 1900. I grunnen var den fra først av ikke beregnet på falsing av sardiner. Nei, den var laget for ansjos. Sardinene skulde dampes (steriliseres, forfatters anmerkning) og loddes. Det var visstnok Sven Oftedahl hos Klaus Andersens enke som prøvde å false ca. 500 esker sardiner. Det gikk bra og det for som en løpeild rundt land og strand at nå kunde en false sardiner. Da blev det "storfalsing" av det." –
Det hører med til historien at 2 år senere oppfant tekniker J. H. Reinert ved Rosenberg Mek. Verksted også en maskin for falsing av sardinboks, den såkalte "Reinertsmaskinen". I tiden som fulgte ble det derfor sterk konkurrranse mellom denne og "Opsalmaskinen". Og selv om Opsal sammen med W. Nessler forbedret sin maskin betydelig og i den forbindelse fikk gullmedalje for denne på Fiskeriutstillingen i Kjøbenhavn i 1912, var det "Reinertsmaskinen" som etter hvert gikk av med seieren. Men det fratar ikke Opsal æren for å ha oppfunnet Europa’s, antagelig verdens første falsemaskinen for sardinboks (firkantboks).
Som foran nevnt ble også tomboksene loddet sammen. Byens mange oppfinnere arbeidet på spreng for å finne en enklere måte å gjøre også dette på. 2 år etter at Opsal hadde oppfunnet sin falsemaskin som i første rekke ble brukt til å false bunnen på tomboks, lyktes det å presse boksene ut i ett stykke slik at falseoperasjonen ble eliminert. Det var et stort fremskritt. Men pressingen måtte gjøres i flere operasjoner og var forholdsvis arbeidskrevende. Også dette problemet løste Søren Opsal på en genial måte og laget en stanse som gjorde det mulig å presse boksen i en operasjon. Det er denne oppfinnerbragden som Søren Opsal kanskje vil huskes mest for. Oppfinnelsen fikk følgende oppslag i Stavanger Aftenblad, sitat:
Stavanger 2. oktober, 1907
Ny hermetik-opfindelse.
Samtidig presning og
renskjæring af æskerne.
Hidtil har blikæsker, hvis beholder presses ud av et stykke, maattet gjenemgaa nok en maskine for at faa renskaaret kanten, saa den passed til laaget som skal falses paa. Denne dobbel-behandling har været saa meget mer sinkende, som renskjærings-maskinerne bare har greid 8000 æsker om dagen, mens der kunde presses 12 000 om dagen pr. maskine.
Nu har imidlertid den kjendte hermetik-opfinner mekanikus S. Opsal og hans sønner, som ligeledes er mekanikere, opfundet en ny stanze, hvorved begge disse operationer – baade presningenog renskjæringen – udføres samtidig paa samme maskin. Opfindelsen er prøvet på Bjellands fabrik og viste sig at betegne et stort fremskridt. Patentandragende er indleveret.
De nye stanzer vil bli fabrikerede på W. Nesslers verksted hvor hr. Opsal og hans sønner er ansat; verkstedet har for øieblikket meget travelt, da der er forksjellige bestillinger på hermetiske maskiner og verktøi under udførelse for Frankrig.


Bilde 4
Den såkalte "Opsalstansen" som presset en sardinboks i en operasjon.


"Opsalstansen" var unik i sitt slag og fikk utbredelse over hele Europa. Den var i bruk helt til midten av det 20. århundre. Selv i dagens avanserte stanser er deler av prinsippet for "Opsalstansen" i bruk.
Som foran nevnt, var det tekniske produksjonsapparatet da Søren Opsal begynte ved W.Nessler Mek. Verksted i 1886 forholdsvis primitivt og eksporten av sardiner likeså. Men fra ca. 1900 startet en eksplosjonsartet produksjons/eksportutvikling i sardinindustrien slik at eksporten i tidsperioden frem til 1910 var 18 ganger så stort som i 1900. Det såkalte "SARDINEVENTYRET" som reddet Stavanger by fra økonomisk ruin, var påbegynt. Dette kan ikke forklares på annen måte enn at man i denne perioden hadde løst en rekke teknologiske problemer spesielt innen emballasjesektoren vedr. tillukningen av boksene med bruk falsemaskiner og fremstillingen av boksene med presser og stanser. Ja det var intet annet enn en "industriell revolusjon" som hadde skjedd som brakte sardinindustrien over fra være håndverk til å bli industri. Og til i denne revolusjonen hadde Søren Oppsal gitt et av de største bidragene.
Søren Opsal fikk før 1915, innvilget patent på til sammen 7 oppfinnelser. Disse ble også til stor nytte for hans arbeidsgiver W. Nessler Mek.Verksted som også leverte maskineri som presser og falsemaskiner til Portugal, Spania og Frankrike som også produserte sardiner. Opsal var derfor ofte i disse landene og monterte maskiner. Dette var de utenlandske hermetikkarbeiderne ikke alltid begeistret for. De var selvsagt redde for arbeidsplassene sine da en falsemaskin med en manns betjening kunne gjøre jobben for 10-12 loddere. Hermetikkindustriens historie forteller om dramatiske episoder om hvor maskiner ble knust, overfall på montører og nedbrenning av fabrikker i disse latinske landene. Opsal måtte derfor ha livvakter da han monterte falsemaskiner og presser i nevnte latinske land.
Men Søren Opsal må ha fått tid til mer enn å være mekanikus og oppfinner.
Av omtaler i Stavanger Aftenblad både i anledning hans 70- og 80 års dag, fremkommer det at han var en kjent personlighet i byen og var aktiv i Stavangers politiske og religiøse liv. Således var han i en periode medlem av Stavanger Bystyre og i flere år medlem av Indremisjonens styre.
Allerede som 60 åring i 1916, flyttet han tilbake til sin hjembygd Vikedal hvor han kjøpte et lite gårdsbruk. Ved siden av jordbruket drev han litt fruktdyrking og en liten fabrikk hvor han produserte hermetisk frukt. Også i Vikedal deltok han i det politiske liv og var bl.a. med i herredsstyret, forliksrådet, var domsmann og takstmann. Han døde i 1937, 81 år gammel og er gravlagt på Vikedal gamle kirkegård.
Søren Opsal var gift med Inger fra Hetland utenfor Stavanger. De hadde 3 sønner, Johan, Ingvald og Søren og en datter, Severine som ble gift med kjøbmann Sevrin Halvorsen i Stavanger. Johan kjenner vi lite til. Han døde visstnok forholdsvis ung. Men Ingvald og Søren ble mekanikere som sin far og som vi har sett foran fra referat av artikkel i Stavanger Aftenblad, dat. 2. oktober 1907, arbeidet de sammen med ham ved Nessler’s mekaniske verksted. De bygde visstnok også en stansefabrikk i Olav Kyrresgate (vis a vis Stavanger Kommunes adm. bygg) uten at det ble noen suksess. Søren reiste til USA. og arbeidet som bøssemaker der. Vi vet ikke mer om ham enn det. Ingvald derimot har satt spor etter seg. Han var i mange år ansatt ved Polaris Fabrikker som blant annet laget rustfrie gryter med bunner belagt med kobber for å gjøre varmegjennomgangen best mulig. Denne bunntypen skal etter sigende være Ingvald’s oppfinnelse. Ingvald var ugift.
Da jeg arbeidet med "Kappløpet om falsemaskinen", utgitt av Norsk Hermetikkmuseum i 1994, fant jeg frem til Liv Kommedal. Hun var datter til Severerine og Sevrin Halvorsen og enke etter hermetikkfabrikant Sverre Kommedal. Hun var m.a.o barnebarn til Søren Opsal og kunne fortelle mye om sin bestefar da jeg intervjuet henne i 1993. Hun forærte ved samme anledning en liten statuett av Søren Opsal til Norsk Hermetikkmuseum hvor den er utstilt i et glassmonter. Norsk Hermetikkmuseum er også så heldige å ha eneste gjenværende eksemplar av Opsal’s falsemaskin i sin samling. Den kan beundres her.
I Vikedal er der lite etterslekt fra Søren Opsal. Den eneste etterkommer jeg kjenner til her er, Marie Reimers, gift med Bernt Reimers som jeg i min "jagt" etter Søren Opsal i 1993 hadde gleden av å besøke på deres gård i Vikedal. Søren Opsal er Maries oldefar ettersom hun er datter til Opsal’s dattersønn.


Stavanger, 09.06.03
Jørg Hviding






0 Comments:

Post a Comment

<< Home