Hviding

Sunday, December 26, 2004

Amundsen

Hermetikkboks fra Roald Amundsen’s sydpolekspedisjon, 1910-1912, produsert av Stavanger Preserving Co.
Jørg Hviding
Da jeg begynte på HERMETIKKINDUSTRIENS LABORATORIUM (senere Norconserv) i 1948 hadde direktør Erling Mathiesen en hermetikkboks på sitt kontor som han gjerne viste til besøkende og som han fortalte hadde tilhørt et parti hermetikk, produsert av Stavanger Preserving Co. for Roald Amundsen’s sydpolekspedisjon. Vi kalte den derfor, "Amundsenboksen". På lokket var preget inn, STAVANGER PRESERVING CO., NORWAY. I senter av lokket var der en "loddeklatt". Boksen var grå av farge som etter sigende skyldtes at den var malt med blymønje for å hindre rustangrep. Den hadde etikett hvor det fremkom at den inneholdt "Oxekjød". Den var såkalt "blåst" med konvekse (utbulte) lokk og bunn.
Etter at jeg ikke hadde sett boksen på veldig mange år, dukket den for kort tid siden opp på Norsk Hermetikkmuseum. Den var da blitt noe rusten og etiketten var der lite igjen av, men en kunne se litt av teksten og dekoren. Den var fremdeles "blåst". Da jeg spurte mine tidligere kolleger ved Hermetikklaboratoriet om noen visste hvordan boksen var kommet til Hermetikkmuseet, viste det seg at tidligere avd. leder Rolv Ragård hadde gitt den til museet for 15-20 år siden.
Bilde 1: "AMUNDSENBOKSEN" i nokså dårlig forfatning etter mange års lagring under svært dårlige forhold. "Loddeklatten" sees i senter av lokket.
Som gammel "sirkushest" begynte jeg å "kjenne lukten av sagmugg" og
bladde i "MINNEUTGAVEN OM ROALD AMUNDSENS OPDAGELSESREISER" som sto i "alles" hjem i mellomkrigsårene og som jeg hadde arvet etter mine foreldre. Minneutgaven er utgitt av Gyldendal Norsk Forlag i 1920 årene. I Bind II side 9 fant jeg, sitat: Stor ros fortjener de fabrikker, som leverte hermetikken. Ved sitt ypperlige, samvittighetsfulle arbeide har de innlagt sig stor fortjeneste av ekspedisjonen. I dette tilfelle var utstyret overlatt en fabrik i Stavanger, som foruten hvad den leverte efter bestilling med sjelden rundhåndhet hadde stillet varer til en verdi av kr. 2000 til ferdens disposisjon. Det fremgår for øvrig at all hermetikk var kontrollert av prof. Sophus Torup.
Her fant jeg altså bekreftelsen på at direktør Mathiesen hadde snakket sant til sine gjester og avdelingsleder Piers Crocker ved Hermetikkmuseet og jeg ble fort enig om at attraksjonen måtte "reddes".
Det var i den forbindelse viktig å få boksen tømt og undersøkt i forhold til innholdets tilstand, sterilitet, innvendig korrosjon m.v. og deretter få den konservert.
Vi tok derfor kontakt med mikrobiolog Jan Thomas Rosnes ved NORCONSERV. Han var svært interessert i å foreta en bakteriologisk undersøkelse av innholdet i boksen da der var en viss mulighet for at den kunne inneholde interessante 100 år gamle bakterier. Som det fremgår av egen artikkel om undersøkelsen viste det seg imidlertid at innholdet i boksen var sterilt og at kjøttet hadde fine kjøttfibre med naturlig rød kjøttfarge. En liten prøve ble lagt på fryselager.
Bilde 2: En del av oksekjøttet som var i boksen. Det er revet litt i stykker da det ble tatt ut av boksen gjennom et lite hull i bunnen av denne.
Små felter på boksens overflaten viser blankt tinn. Boksen er m.a.o. laget av fortinnet blikk. Det er rester av en etikett hvor det kan skimtes bilde av noen medaljer, ordet "guld", "London", "OXEKJØD", 1885 og "boned". Det må herav kunne sluttes at boksen inneholder renskåret oksekjøtt og at etiketten reklamerer med medaljer fra utstilling i nevnte by.
Lokket var utstyrt med 2 såkalte ekspansjonsringer hvorved boksen kan bule og derved få en viss volumøkning uten deformering. Mellom ringene var STAVANGER PRESERVING Co. , NORWAY preget i relieff. Lokk og bunn var loddet til sarien (bokskroppen). Langskjøten var "overlapp loddet". På lokkets innside like under loddeklatten var loddet en blikkstrimmel i sin ene ende. For øvrig vitner utførelsen av boksen om godt blikkslager håndverk.
Ettersom boksen er loddet sammen, skulle en anta at den er produsert før Stavanger Preserving Co. tok i bruk falsemaskiner for rundboks. I jubileumsheftet, "Stavanger Preserving Co. 50 år" utgitt i 1923, side 17 fremgår det at firmaet fikk sine første falsemaskiner for rundboks i 1894. Men hvis boksen er laget for Roald Amundsen’s sydpolsekspedisjon som startet i 1910, er den antagelig produsert året før, altså i 1909. Jeg ser ingen urimelighet i at boksen er loddet selv om Stavanger Preserving da hadde begynt å false rundboks flere år tidligere. Ettersom hermetikkpartiet ble laget spesielt for ekspedisjonen, er det ikke usannsynlig at boksene ble loddet sammen for å tåle de unormale utvendige mekaniske påkjenningene som en ekspedisjon byr på. Selv dagens falser tåler neppe det.
Og ettersom Catinka Borgarp ved Arkeologisk Museum, Stavanger fant mye bly i det grå belegget på boksens overflate, har Roald Amundsen sannsynligvis også vært oppmerksom på erfaringene fra en ekspedisjon til Sandwichøyene i 1826 hvor det i rapporten fra denne ble anbefalt å male boksene med blymønje for å hindre rustangrep ("Historical Tinned Cans" side 21).
Loddingen i senter av lokket, (omtalt foran) er et felles trekk for hermetikkboks som er produsert i det 19. og kanskje litt ut i det 20. århundre. Man brukte den gangen å stikke et lite hull i senter av lokket umiddelbart etter steriliseringen. Boksen var da ennå varm og utbulet p.g.a. innvendig overtrykk relativt til atmosfæretrykket (skyldes varmeutvidelsen av innholdet). Hensikten med denne punkteringen var å fjerne all luften i boksen. Umiddelbart etter "utluftingen" ble hullet loddet igjen. Etter avkjøling, trakk innholdet seg sammen til sitt opprinnelige volum og boksen fikk et undertrykk (vakuum) som ga seg utrykk i konkave ender (bunn og lokk).
På side 15 i Stavanger Preserving’s jubileumsbok, 1873-1973 er et bilde som viser punktering og lodding av boksene. Samme bilde viser også de store grytene som høyst sannsynlig ble brukt til å koke boksene. Karene har ikke kastebolter til å spenne fast lokkene med som autoklaver har. Koketemperaturen har således vært 100° C. Og ettersom Stavanger Preserving Co. fikk sin første autoklav i 1883, er bildet antagelig tatt litt før den tid.
Bilde 3: Punktering og lodding av boksene ved Stavanger Preserving Co. Til venstre på bildet sees kokegrytene. Bildet må være tatt rundt 1880.
Så kan man spørre hvorfor det var så viktig å fjerne all luften i boksene. Det gjør man jo ikke i dag ? Svaret finnes i boken, "Historical Tinned Cans". Nicolas Appert (1750-1840) som regnes som oppfinneren av hermetikk, trodde at det var luften som forårsaket forråtnelse av matvarer. Han utviklet derfor en "hermetiseringsmetode" som i grunntrekkene besto i å sette glasskrukker med innhold oppi varmt vannbad og lukke krukkene etter at all luft var drevet ut.
Appert’s hermetiseringsmåte ble utviklet videre av Bryan Donkin (1768-1855) som bl.a. fikk patent på å bruke blikkboks som hermetikkemballasje. Donkin regnes derfor som grunnleggeren av emballasjen i hermetikkindustrien.
Som foran nevnt foregikk kokingen eller det vi i dag kaller for steriliseringen i store kar eller gryter med løst lokk ved 100° C. Koketiden var opptil 4 timer avhengig av boksstørrelse og produkt. Etter hvert fant man ut at hermetikkken ble enda sikrere om man løftet koketemperaturen litt med tilsetting av forskjellige salter. Det finnes forskjellige patenter som vitner om det. Og enda sikrere ble hermetikken etter at sønn til Nicolas Appert, Raymond Chevalier Appert i 1852 oppfant autoklaven (trykkokeren) som kunne koke ved 105-110° C. Chr. Aug. Thorne var for øvrig den første hermetikkfabrikk i Norge som anskaffet seg autoklav. Det skjedde mellom 1878-1880. Stavanger Preserving Co. fikk sin første autoklav i 1883.
Selv etter at Louis Pasteur (1822-1895) på 1860 tallet oppdaget at det var hittil ukjente mikroorganismer som var den egentlige årsaken til matforråtnelse, ble likevel all hermetiseringspraksis til helt oppunder 19. århundre styrt av teorien om at det var LUFTEN i boksen som var den egentlige årsaken til matforråtnelse.
UTLUFTINGEN av boksene etter "kokingen" fortsatte derfor helt inn i begynnelsen av det 20. århundre som f. eks. denne "Amundsenboksen" vitner om. Det kan skyldes at Pasteur arbeidet til å begynne mest med gjæringsproblemer og utviklet bl.a. det som i dag kalles for "pasteuriseringsprosessen". Den bruker temperaturer på bare 70-80° C som ikke er tilstrekkelig til å drepe foråtnelsesbakteriene. Der må adskillig høyere temperatur til å "ta knekken på disse". Og selv om "hermetikkindustriens pionerer" fremdeles trodde på Appert’s teori, var de med bruk av autoklav og utlufting etter "kokingen" etter hvert kommet frem til en hermetiseringsprosess med rimelig god holdbarhet. I dag kalles slik hermetikk, kommersiell steril.
Og som så mange ganger før, står "lykken den fromme bi". Denne utluftingen ga en rekke "spin-off" effekter som "hermetikkpionerene" nok ikke kjente den egentlige årsaken til , men som de likevel drog stor nytte av.
Den viktigste av disse effektene var nok at boks som ikke er tilstrekkelig sterilisert som oftest "blåser" når de får stå en stund på lager. Dette gir seg uttrykk i at boksens lokk og bunn blir konvekse. Dette skyldes at bakterier som har overlevd kokingen etter hvert utvikler gass som gir et overtrykk i boksen relativt til atmosfæretrykket. Disse såkalt "blåste" boksene kan derved lettvint sorteres og kasseres. Jeg husker at HERMETIKKINDUSTRIENS KONTROLLINSTITUTT som var i virksomhet i årene 1953-1988, brukte å sette usikre partier på såkalt "termostatlager" for å fremskynde evt. "blåsing" av kommersielt ikke sterile boks.
I denne sammenheng er følgende annonse interessant:
"UNDERRETNING om behandlingsmaaden af hermetisk nedlagte Levnedsmidler fra CHR. THORNES FABRIK" :
"Blikdaaserne aabnes med en Hammer og en Kniv ved at gjøre et kredsdannet Indsnit i Laaget; skulde Daasernes Indhold være af den Beskaffenhed, at det ei kan udtages af denne Aabning, f. Ex. Fugle, Posteier, Vildt eller andre Artikler,
Gjennemskjæres Blikket tett under Laaget.
De hermetisk nedlagde Levnedsmidler behøver ikke spises strax efter at være tagne du af Daaserne, dog maa man bemærke, at de ikke kunne gjemmes lengre end friske af samme slags.
De Daaser, hvis Bunde ere stærkt buede, og som ikke give efter for Trykket, ere bedærvede og ville blive erstattede ved andre, eller Beløbet godtgjort, naar Samme uaabnede tilbageleveres." (Fremhevet av forfatter)
"Amundsenboksen" hadde bemerkelsesverdig lite korrosjon innvendig. Tinnbelegget innvendig sarie (bokskropp) var jevnt grå farget
og så ut til å være intakt bortsett fra noen få riper i tinnflaten. Ripene var for øvrig heller ikke særlig korrodert. Der var videre litt korrosjon (rust) innvendig lokk. Men korrosjonen var ikke verre at boksens antagelig kunne stått i mange år uten gjennomrusting fra innsiden. Forklaringen på denne minimale korrosjonen tross bortimot 100 års lagring må være at UTLUFTINGEN har fjernet all oksygen i boksen og derved redusert mulighetene for korrosjon både på tinn og blikk.
Enda en fordel som fraværet av oksygen gir, er at om der er fett i kjøttet i en eller annen form, vil dette ikke harskne.
Og om ikke dette er nok, vil bakterier som må ha luft for å leve- og utvikle
seg ikke ha store sjanser i et miljø (boks) uten luft.
Som foran nevnt var der på lokkets innside like under luftehullet med lodde- klatten loddet en blikkstrimmel i sin ene ende. Jeg lurte lenge på hva denne strimmelen var godt for. Også svaret på dette fant jeg i "Historical Tinned Cans". På side 62 beskrives en liknende blikkstrimmel som er loddet under luftehullet for hindre at boksinnholdet stenger for hullet under utluftingen.
Som kjent blir dagens hermetikkboks gjort kommersielt sterile etter en sterilisering ved 115-120° C i 1-1,5 time avhengig av produkt og boks. For så vidt kunne man nøyd seg med det uten å ta hensyn til undertrykk i boksen. Men ettersom konkav lokk og bunn er ytre tegn på en sikker boks, sørger man også i dag for at hermetikkboksene får et visst undertrykk i forhold til omgivelsene. Men i dag har man mer produksjons vennlige måter å oppnå dette vakuumet på uten punktering/utlufting. Den vanligste måten er å presse boksene litt sammen ved hjelp av et såkalt spindeltrykk umiddelbart før og under falsingen (lukkingen). Når falsingen er fullført og boksen er tett, opphører spindeltrykket og boksen går tilbake til opprinnelig form og volum og får derved et visst undertrykk.
Andre måter å lage undertrykk i boksene på er å bruke "varmfylling". "Vakuumfalsing" brukes også i sjeldnere tilfeller,
Korrosjonsproblemet løses ved bruk av beskyttelseslakker, de såkalte "konservlakker".
Avslutningsvis kan fortelles at "Amundsenboksen" nå er under konservering ved Arkeologisk Museum, Stavanger og vil fra kommende høst bli presentert som årets attraksjon ved Norsk Hermetikkmuseum.
Mikrobiologisk undersøkelse av "Amundsenboksen"
Jan Thomas Rosnes
På mikrobiologisk laboratorium ved NORCONSERV benytter vi metodikk utarbeidet av Nordisk metodikkomite for levnedsmidler (NMKL). Metoden for "Mikrobiologiske undersøkelser av helkonserver" (NMKL nr. 59) har det seneste året vært under revisjon. Det var derfor med en viss ærbødighet og høytidelighet vi stod med en nyrevidert metode i den ene hånden og en nesten 100 år gammel hermetikk boks i den andre. Spørsmålene var mange - var boksen steril? hvordan så innholdet ut? var det dårlig lukt? eller var innholdet helsemessig farlig?
Boksen var rusten og sveisingen dårlig på den ene siden (lokk), og det kunne se ut som om boksen hadde vært blåst (konkav utbuling), noe som førte til at spørsmålet om sterilitet var svært usikker. Boksen ble nøye desinfisert på åpningsflaten og åpnet i et sterilkabinett til dette formål. Det er alltid en utfordring å åpne en hermetikkboks uten selv å tilføre mikroorganismer. Til dette formål brukes en steril dor, for å lage et stort nok hull til å ta ut representative prøver.
Stor var overraskelsen da det ikke var lukt fra boksen, kjøttet var noe grått og sleipt på ytterkantene, men rødt og fint inni. Prøver av innholdet ble forsiktig sortert til forskjellige mikrobiologiske vekstmedier, både med og uten luft til stede (aerobt og anaerobt), og på faste og flytende medier. Etter å ha gått i spenning i de faste angitte inkubasjonsdager, kunne vi endelig slå fast at boksen var steril basert på overstående metode. Mikroskopiske studier av innholdet og dyrkede medier viste heller ingen tegn på bakterievekst i boksen. pH var 6.1, noe som skulle være nærmest normal for produktet. Det ble ikke smakt på innholdet i boksen da det var en mulighet for at boksen var autosterilisert. Det vil si at en gang levende bakterier har dødd ut p.g.a. spesielle forhold i boksen. Eventuelle toksiner kunne imidlertid fremdeles være til stede og prøvesmaking ville dermed være risikofylt.
Tidligere avd. leder Karl Håkon Skramstad var på 1970 tallet med å åpne en liknende boks med oksekjøtt, produsert på samme tid av Chr. Aug. Thorne,
Moss. Denne boksen viste ingen tegn til blåsing. Kjøttet var fremdeles rødt og smakte ganske bra, forteller han.









1 Comments:

  • Hei. Flott å se at du har fått opp siten og fått lagt inn det meste av materialet. Fikk du registert deg slik at Google finner deg?

    Bjørn

    By Blogger bjorn, at 11:07 AM  

Post a Comment

<< Home