Hviding

Friday, December 31, 2004

Hummerforsøk/Appeløf/Evertsen

HUMMERFORSKNINGEN PÅ KVITSØY PÅ SLUTTEN AV 1800 TALLET OG BEGYNNELSEN AV 19900 TALLET.
av
Jørg Hviding


UNDERSØKELSER OVER HUMMEREN (Homus Vulgaris),
med særskilt hensyn til dens optreden ved Norges Kyster.
Utført ved
DR. A. APPELØF,
Bergen Museum, 1909
"I 1892 anlagde Stavanger filial av Selskapet for de norske Fiskeriers Fremme med bidrag av staten en saakaldt hummerpark ved Kvitingsø. Hensikten var at benytte denne til opbevaringssted for et større antal hunhummere med klækkeferdig rogn, for paa denne maate at faa en masseproduktion av yngel. Man antok, at denne yngel vilde vokse op i parken, hvorfra den senere kunde utplantes og bidra til en forøkelse av den i begyndelsen av 1890- aarenes sterkt reducerede hummerbestand. Jeg blev da anmodet om at lede og kontrollere dette forsøk. De første aar rettedes opmerksomheten næsten utelukkende paa undersøkelser over yngelforholdene i parken, men etter hvert forandredes programmet derhen at gjælde undersøkelse over hummerens biologi i sin almindelighet. I den anledning har jeg i en lang aarekke - den hele tid etter opdrag av Stavanger Fiskeriselskap - anstilt undersøkelser dels og hovedsakelig ved Kvitingsø, dels ogsaa ved den norske Skagerakkyst."
"Med taknemlighet og anerkjendelse nævner jeg min mangeaarige medhjælper ved alle praktiske foranstaltninger paa Kvitingsø, hr. toldbetjent JØRGEN EVERTSEN. Jeg ønsker herved offentlig at uttale, at uten hans samvittighetsfulle og interesserte medvirkning vilde mange av de opgaver, som nu er bragt til en heldig løsning, fremdeles ha været ubesvaret. Specielt gjælder dette spørsmålene vedkommende hummerens tilvekst, for hvis besvarelse det var nødvendig i aarekker at holde et forholdsvis stort antall individer i fangenskap. For øvrig har samtlige hummerfiskere (fisker Lars Eriksen er omtalt senere i rapporten, tilføyd av meg) ved Kvitingsø vist mit arbeide stor interesse og beredvillig staat til tjeneste naar jeg anmodet om deres medvirkning for løsningen av et eller annet spørsmaal".
Ovenstående tekst er første side av en 160 siders rapport som dokumenterer en meget interessant historie som i 100 år har ligget i glemselens slør på Kvitsøy.
Rapporten beskriver i detalj hvordan dr. A. Appeløf og hans medhjelpere over hele 16 år forsøkte å finne ut en metode å øke hummerbestanden på. Forsøkene foregikk ikke bare i nevnte hummerpark i dag kalt, TOSKAPARKEN, mellom Torsholmen og Grasskjæret, men også i YDSTEBØHAVN på østspissen av GRØNINGEN hvor Einar Nøstvold driver med sine hummerforsøk og hvor KVITSØY HUMMERMUSEUM ligger i dag. Litt av et sammentreff !
Appeløf lyktes ikke med sine oppdrettsforsøk i hummerparken. En av grunnene til dette kan ifølge rapporten være at steinmurene ikke var tette nok. Hummeren krøp ut mellom åpningene og bare 130 av de 450 hummerne som ble satt ut i 1892 ble fanget året etter inne i parken mens en god del ble fanget utenfor. Forsøket ble gjentatt i 1897 med liknende resultat. Og selv om der både da og senere ble fanget hummer som bevislig var vokset opp i parken, konkluderte dr. A. Appeløf med at, "oppdretting i parker, ialfald bygget efter samme princip som Kvitingsøparken, ikke er mulig".
Mor fortalte at "patentkalvane" på "KVITSØYTEINEN ble utviklet av Jørgen Evertsen som var min bestefar, i forbindelse med gjenfangingen av hummeren i parken
Men byggingen av parken var likevel ikke fånyttes. Appeløf utførte her under hele forsøksperioden omfattende fruktbare biologiske undersøkelser av hummeren som ga nye kunnskaper om dens vandring, skallskifting og kjønnsmodning spesielt. Disse kunnskaper har hatt stor betydning for fastsettelse av hummerens fredningsbestemmelser både når det gjelder fangstid, kjønnsmodning og størrelse.
Men Appeløf ga ikke opp den opprinnelige målsetningen vedr. oppdrett og fortsatte forsøkene inne i Ydstebø havn. Her hadde han fått laget noen konstruksjoner med store kasser hvor oppdrettingen kunne foregå under kontrollerte forhold. Rapporten inneholder bilder som viser disse oppdrettskassene hvor de ligger ganske ruvende ved østspissen av Grøningen. Her lå de lagelig til for Appløf og bestefar som bodde i huset vis a vis på Ydstebøstranden. Herfra kunne han daglig ro over til Grøningen og stelle med sine hummere som Einar Nøstvold gjør i dag på sin måte. Jeg kan jo ikke unngå å nevne at her i bestefars hus vokste bl.a. min mor, Gerda Hviding, tollbetjent Hans Jørgensen, Emma Reime, los Peder Jørgensen, fyrvokter Konrad Jørgensen og Agnes Kristiansen (Oslo) opp. Her bodde for øvrig også Appeløf under sine mange besøk på Kvitsøy, om sommeren også med sin familie. Huset tilhører i dag Harald Viktor Hansen, Stavanger som bruker det til sommerbolig.
I dette oppdrettsanlegget lyktes det å oppdrette hummer fra rogn til voksen hummer i løpet av 7-8 år. Men konklusjonen fra forsøkene i disse oppdrettskassene ved Grøningen var også negativ for så vidt som Appeløf mente at oppdrett på denne måten ikke ville kunne bli økonomisk lønnsomt.
Jeg har en liten notisbok som bestefar brukte og som viser at den første hummeren de lyktes å oppdrette, ble gitt navnet "PRIMUS" (latin, "den første"). Den ble "født" i juli, 1900 og var 18,7 cm. lang den 14. februar 1907. Jeg har tenkt å ta meg en tur til Kvitsøy en fin vårdag og gi notisboken til Anne Marie Svensen ved Kvitsøy Bibliotek. Den kan jo gå videre til Hummermuseet "når den tid kommer".
Da jeg var ung gutt fortalte mor meg om en svensk professor og hans familie som ofte bodde hos hennes foreldre på Ydstebøstranden og noen hummerforsøk han og bestefar arbeidet sammen om. Det hele hørtes ut som et eventyr, og historien gikk nok "inn det ene øret og ut det andre". Men da jeg som pensjonist begynte å spørre ut min eldre søster, Annie (9 år eldre enn meg) om dette, virket det hele så interessant og seriøst at dersom historien var sann, måtte der foreligge en rapport fra forsøkene. Og den fant min kusine, Åse for meg på Universitetsbiblioteket i Oslo.
At Appeløf og hummerforsøket er helt glemt synes ganske utrolig. En ting er at forsøkene i Toskaparken kan ha unngått folk’s oppmerksomhet. Men "hele" Kvitsøy må jo ha sett det som foregikk på østspissen av "Grøningen".
Dr. Jakob Johan Adolf Appeløf var jo heller ingen "gråspurv" og må ha "vist" igjen der ute.
Han hadde doktergrad fra Sverige, var førstekonservator ved Bergen Museum og uteksaminerte den første realkandidaten som tok hovedfageksamen ved Bergen Museum (forløperen for Bergen Universitet). Han fikk den første NANSENPRISEN samt FRIELES GULDMEDALJE for sin hummerforskning på Kvitingsø. Han reiste i 1911 til Uppsala Universitet og ble professor der.
Uten sammenlikning for øvrig var jo heller ikke Jørgen Evertsen noen "gråspurv" på Kvitsøy. Han fikk KONGENS FORTJENESTEMEDALJE for sin innsats i samfunnet, kanskje den første på Kvitsøy.
En annen ting undrer meg også. Hvorfor kalles hummerparken til Appeløf,,"TOSKAPARKEN" når den bevislig ble bygget og brukt til hummerpark ?. Er det slik som er meg fortalt at folk på Kvitsøy mente det var noe "TOSKASKAP" som Appeløf og bestefar drev med ute på Torsholmen/Grasskjæret ? Det er ikke usannsynlig. Ordet "toskaskap" er jo ganske mye brukt på Kvitsøy. Eller er det slik som mange hevder at parken senere ble brukt til oppbevaring av torsk og derfor har fått navnet. Men det siste har jeg problemer med. Etter hva jeg kjenner er det ikke tradisjon for å oppbevare større mengder fisk torsk på den måten i alle fall ikke før siste Verdenskrig.
Ettersom Kvitsøy nå har fått sitt Hummermuseum, syntes jeg det var på tide å lette litt på sløret til Appeløf’s hummerforsøk selv om det er bortimot 8 år siden jeg oppdaget historien.
Det er for øvrig mulig at sløret ikke har vært så tett som jeg tror og at noen på Kvitsøy vet ting som kan være interessant i denne forbindelse. I så fall er jeg svært interessert i få et lite signal om dette.
Stavanger i mars, 2002.02.
Jørg Hviding




Henrik Jørgen Reinert

Hermetikkpionér hedres i "Gamle Stavanger".
Jørg Hviding
Sardinindustrien i Norge har et jubileum i år. Det er nemlig 100 år siden at Henrik Jørgen Reinert fikk patent på en maskin som fikk like stor betydning for den norske sardinindustrien som oppfinnelsen av maskinvevstolen fikk for den engelske tekstilindustrien på begynnelsen av 1800 tallet. Stavanger Kommune har derfor vedtatt å hedre oppfinneren med å gi hans navn til plassen som er regulert inn i "Gamle Stavanger" ved enden av Øvre Strandgate like utenfor "Blidensol" og ovenfor "Straen Terasse". Plassen skal hete,
"Tekniker Reinerts plass"
Henrik Jørgen Reinert var født på Tjøme i 1870. Han ble utdannet til maskintekniker ved Horten tekniske skole i 1888. I de aller første årene av 1900 tallet arbeidet han som konstruktør ved Rosenbergs mekaniske Verksted som den gangen lå i Sandvigå hvor Lilleborg Fabrikker senere lå og hvor containerkaien ligger i dag.
Sardinindustrien var i disse årene fremdeles i sin spede begynnelse. Skipsførerne Martin Gabrielsen og Johan G. B. Mejlænder hadde i 1878 begynt samarbeide om å legge varmrøkt brisling ned i blikkbokser som ble påloddet lokk og deretter kokt i vanngryte. Produksjonen foregikk i og utenfor Gabrielsen’s tønneverksted i Sandvigå like nedenfor fjellskråningen i Bjergsted.
Blikkenslager Jacob Helvig som sto for loddingen av boksene, har gitt oss en fargerik beretning om hvordan de første sardinene ble produsert i Bjergsted:
" For å kunne verge sig mot røgen maatte Aarrestad ligge flat paa gulvet og kaste bark og einer inn paa peisen. Naar han skulde kontrollere om varen var passe røgt, maatte han gjøre ordentlige tiltak og gaa paa som en brannmann, og naar han var kvælningen nær, maatte han storme ut i det fri for at komme tillive igjen. Jeg og mine folk hadde ingen arbeidsplass for tillodningen av æskerne og maatte holde til paa fjeldskraaningen omkring røgeriet. Arbeiderne var forsynt med rummelige træsko hvori stoppedes halm og var ellers godt innpakket for at kunne trodse høststormerne. At fingrene under disse omstendigheter blev valne og at det sinket arbeidet, skal dog ikke undre nogen".
Samarbeidet mellom Gabrielsen og Mejlænder opphørte imidlertid etter noen tid og sistnevnte som var disponent for Stavanger Preserving Co. , (grunnlagt i 1873 for å lage skipsproviant av kjøtt og grønnsaker) flyttet sardinproduksjonen til firmaets fabrikk i Øvre Strandgate, STAVANGER HERMETISKE FABRIKK, i daglig tale kalt, "HERMETEN".
Johan G. B. Mejlænder må ha vært en genial markedsfører. Allerede i 1880 hadde han gjort produktet kjent over store deler av verden som "røgede norske sardiner" og det såkalte "SARDINEVENTYRET" begynner. Denne bragden ble han belønnet for i 1904 da han ble utnevnt til "Ridder af 1ste Klasse af Sanct Olafs Orden". Alt dette har jeg skrevet mer om i
"Historien om røgede norske sardiner" utgitt av Norsk Hermetikkmuseum i 1995.
Stavanger Preserving’s suksess ga andre foretaksomme mennesker signal om at sardinproduksjon var en lønnsom forretning og allerede i 1890 var der etablert 9 sardinfabrikker i Stavanger. Og ettersom Chr. Bjelland & Co. først begynte å produsere sardiner i 1894, ca. 15 år etter Stavanger Preserving Co., er det således en myte hva som ofte blir fortalt at det var "bondegutten Christian Bjelland fra Riska" "oppfant" den "norske røgede sardinen".
De første sardinfabrikkene ble gjerne innredet i større sjøhus. Byens "Petter Smarter" hadde sin glansperiode og den ene oppfinnelsen etter den andre så dagens lys og forenklet produksjonen betydelig. Fra 1880 og fram til 1915 ble der utferdiget til sammen 316 patenter hvorav 202 patenter ble tatt ut av personer fra Stavanger !.
Men frem til 1902 var der en "flaskehals" i produksjonen som syntes umulig å eliminere. Lokkene måtte loddes på boksene for hånd. Et meget vanskelig og tidkrevende arbeide som måtte utføres av særlig hendige og ansvarsbevisste menn hvis innsats var helt avgjørende for fabrikkens kapasitet og lønnsomhet. Disse lodderne måtte derfor arbeide bortimot døgnet rundt under hele sesongen. En flink lodder kunne lodde fra 400 til 600 bokser per arbeidsdag selv om senere fabrikkeier Johan Tjaaland skal ha klart 1000 bokser på en dag. Med en vanlig dagsproduksjon på 10-15 000 bokser, måtte således 15-25 loddere arbeide i sitt "ansikts sved" for å klare planlagte dagsproduksjon. Masseproduksjon i egentlig forstand kunne ikke dette bli.
Byens "Petter Smarter" tenkte derfor dag og natt på hvordan eliminere loddeoperasjonen. Blant de som "spanderte nattesøvnen" på dette var Torkel J. Lende (stefar til Lars H. Lende), Søren Opsal, Wilhelm Nessler og Henrik Jørgen Reinert. De var opptatt av hvordan lage en maskin som kunne brette kantene på boksen og lokket sammen slik at boksen ble tett uten lodding. Lukkemetoden ble kalt falsing og maskiner for dette, såkalte falsemaskiner, var kjent for rundboks.
Det var mekanikus Søren Opsal, verksmester ved W. Nessler’s Mek. Værksted som klarte å lage den første brukbare falsemaskinen. Den ble demonstrert på selveste 17. mai 1900 på sardinfabrikken
KLAUS ANDERSENS ENKE under stor tilslutning og applaus av byens borgere.
Driftssikkerheten til Opsal’s falsemaskin kan imidlertid ikke ha vært den helt store selv om den i samarbeide med W. Nessler etter hvert ble betydelig forbedret. Det var nemlig Teknikeren Henrik Jørgen Reinert som vant falsemaskinkappløpet som etterhvert hadde utviklet seg. Han tok ut patent på sin maskin i 1902 som senere fikk navnet "REINERTSMASKINEN". Patentet ble ganske snart kjøpt av handelsfirmaet C. MIDDELTHON og den første prøvemaskinen ble bygget ved BESLAGFABRIKKEN i Stavanger. Allerede i 1905 kom maskin nr. 1 ut på markedet. Den ble kjøpt av Stavanger Preserving Co. og ble en stor suksess. Betjent av en mann kunne den false/lukke opp til 10 000 bokser pr. dag og gjorde således jobben for ca.15 loddere. Stavanger Preserving Co. kjøpte også maskin nr. 2 mens maskin nr. 3 og 4 gikk til Chr. Bjelland & Co., A.s. Rønneberg Preserving Co. kjøpte maskin nr. 5 og 6. Slik gikk maskinene unna så fort de ble laget både til så vel sardinfabrikkene i Norge som til utlandet, spesielt Frankrike og Spania.
Som en kuriositet kan fortelles at stavangermannen Johannes Kielland Sømme som i 1891 hadde reist til Bilbao og etablert en import- og eksportforretning der, begynte i 1908 å importere REINERTSMASKINEN til den spanske sardinindustrien. Men da det etter en tid viste seg uforholdsmessig dyrt og tungvint å frakte maskinene helt fra Norge, kom Sømme til enighet med C. Middelthon om å lage maskinene på lisens ved eget verksted i Bilbao. Dette viste seg å være en god idé og under firmanavnet SOMME, S.A. (det er ikke ø i det spanske alfabet) utviklet firmaet seg til å bli en av Europa’s ledende fabrikker for falsemaskiner. Det var i familiens eie i 3 generasjoner inntil for en del år siden da det fikk økonomiske problemer og fikk nye eiere. Firmanavnet ble da forandret til SOMMETRADE. Det er fortsatt ledende innen sitt område i Europa. Norway Foods Ltd A/S, Norges gjenværende sardinprodusent, valgte derfor falsemaskiner fra SOMMETRADE da de nylig skiftet ut alle sine gamle falsemaskiner i sine 2 store moderne sardinfabrikker. "Ringen er dermed sluttet".
Men tilbake til REINERTSMASKINEN. Den revolusjonerte sardinindustrien og brakte sardinproduksjonen fra å være håndverk til å bli industri. Nå var det nesten bare markedet som kunne sette begrensning for produksjonen. Til alt hell sviktet sardinfisket i Middelhavet i disse årene og de franske og spanske sardinprodusentene fikk store problemer med å tilfredsstille sine markeder som derved ble åpnet for de norske sardinene. Forholdene for den norske sardinindustrien var således optimale i disse årene. Optimismen blant Stavangers forretningsfolk var stor og nye sardinfirma ble etablert og nye fabrikker ble bygget. Og da hver fabrikk måtte ha 3-4 høye skorstener, vokste der opp en hel "skog" av fabrikkpiper i Stavanger’s "indre bydel". I 1915 var antall fabrikker kommet opp til ca. 45 og eksporten av "røgede norske sardiner" var steget fra 4000 tonn i 1905 til 36 000 tonn i 1915. Stavanger reiste seg således raskt etter de økonomiske vanskelige årene på 1880 tallet som skyldtes problemer i rederivirksomheten.
Dette hadde neppe vært mulig uten REINERTSMASKINEN. Derfor hedrer Stavanger Kommune hans minne ved å gi en åpen plass i "Gamle Stavanger" hans navn. Stedet kunne ikke vært bedre valgt. Plassen ligger temmelig nøyaktig på samme sted som BESLAGFABRIKKEN (senere Trio Maskinindustri) lå og hvor maskinen ble utviklet og produsert. Vis a vis plassen ligger Strandgaten 105 hvor Reinert bodde med sin familie. Herfra hadde han en kort spasertur ned til sin arbeidsplass på Rosenbergs mekaniske Verksed i Sandvigå hvor han sikkert satt mang en kveld ved tegnebrettet og tegnet på maskinen som kom til å til å bety så mye for sardinindustrien og Stavanger by.
Vil man se og kanskje til og med ta på vidundermaskinen, er det bare å spassere ca. 50 meter sydover inn i Øvre Strandgate til NORSK HERMETIKKMUSEUM. Her er REINERTSMASKINEN montert både utenfor og i sitt rette miljø inne i museet. Her formidles også "SARDINEVENTYRET" både skriftlig og muntlig.



Fotnote: "Spesielt interesserte" kan lese mer om emnet i KAPPLØPET OM FALSEMASKINEN og Historien om "røgede norske sardiner" utgitt av Norsk Hermetikkmuseum i henholdsvis 1994 og 1995. I desember 2002 kommer også boken "SARDINEVENTYRET" I STAVANGER. Bøkene er skrevet av Jørg Hviding og kan kjøpes for en "billig penge" på Hermetikkmuseet.

Søren Opsahl

OPPFINNEREN FRA VIKEDAL,
MEKANIKUS SØREN OPSAL


Jørg Hviding


Søren Opsal var født i Vikedal den 4. oktober 1856 og vokste opp hos Johannes og Sønneva på husmannplassen Flåtå på Opsal. Han ble konfirmert i 1871 og reiste til Stavanger i 1874, 18 år gammel.

Bilde 1:
Portrett av Søren Opsal, 1856 –1937.

Han startet sitt rike yrkesaktive liv innen mekanikerfaget ved Stavanger Støberi & Dok. Vi må anta at han arbeidet her i 4 år og var utlært mekaniker da han begynte ved Stavanger Brannvesen. Her arbeidet han som mekaniker og også som maskinist på brannbåten "Nøk". Ifølge omtale i Stavanger Aftenblad den 4. oktober 1925 i anledning hans 70 års dag, arbeidet han i Stavanger Brannvesen "et halvt snes aar" før han ble ansatt som formann ved W. Nessler’s Mekaniske Verksted i Stavanger. Det må ha vært rundt 1886. Han var da ca. 30 år gammel. Her på Nessler’s verksted begynte han en lysende karriere innen utvikling av maskiner for hermetikkindustrien og fremstår i den tekniske hermetikkhistorien som en av de fremste (kanskje den fremste) av oppfinnerne som gjorde sardinindustrien med tilhørende støtteindustri til den viktigste næringsvei i Stavanger i 50-60 år, fra begynnelsen av det 20. århundre. Allerede i 1889 omtales han i dagspressen i forbindelse med en oppfinnelse av en maskin tilknyttet sardinindustrien. Dette kommer jeg tilbake til senere.
Rundt 1886 var sardinindustrien i Stavanger fremdeles i sin spede begynnelse. Stavanger Preserving Co. hadde startet produksjon av middagshermetikk for seilskipsflåten i 1873 og begynte så smått å produsere såkalte "røgede norske sardiner" ca. 6 år senere. Sardinproduksjon viste seg lønnsom og ettersom Stavanger på denne tiden var i en voldsom økonomisk krise, fulgte flere og flere av byens forretningsfolk etter for å satse på denne nye næringen.
Sardinproduksjonen var i årene før skiftet fra 18. til 19. århundre ganske så primitiv med forholdsvis beskjeden kapasitet. Og da de norske sardinene slo godt an i markedet, kunne man på ingen måte tilfredsstille etterspørselen. Dette skyldtes spesielt tillukkingen av boksene etter at de røkte fiskene var lagt i disse og før steriliseringen. Tillukkingen foregikk ved å lodde lokkene til boksene. Blikkenslager Jacob J. Helvig forteller på sin måte hvordan dette forgikk i den aller første tiden i Sandvigå (nedenfor Bjergsted omtrent der hvor container kaien ligger i dag og hvor det nye konserthuset skal komme) hvor Stavanger Preserving Co. startet sin sardinproduksjon i 1879, sitat:
For å kunne verge sig mot røgen måtte Årrestad ligge flat på gulvet og kaste bark og einer inn paa peisen. Naar han skulde kontrollere om varen var passe røgt, maatte han gjøre ordentlige tiltak og gaa paa som en brandmann, og naar han var kvælningen nær storme ut i det fri for at komme tillive igjen. Jeg og mine folk hadde ingen arbeidsplass for tillodningen av æskerne og maatte holde til i fjelskraaningen omkring røgeriet. Arbeiderne var forsynt med rummelige træsko, hvori stoppedes halm og var ellers godt innpakket for at kunne trodse høststormene. At fingrene under disse omstendigheter blev valne og at sinket arbeidet, skal dog ingen undre.
Produksjonen kom imidlertid innendørs da Stavanger Preserving Co. bygget om sin hermetikkfabrikk i Øvre Strandgate (hvor "Straen-senteret" ligger i dag) til sardinproduksjon. Her ble produksjonen etter hvert forbedret, men loddingen fortsatte i prinsippet som før i flere år. Og ettersom arbeidet var meget arbeidskrevende klarte selv en flink lodder ikke å lodde mer enn 600 boks per arbeidsdag.
Påloddingen var meget vanskelig og forbundet med stort ansvar og mangelen på flinke loddere var stor. De arbeidet derfor gjerne 30 timer uken i overtid på toppen av en lang arbeidsuke som den gangen var på hele 50 - 60 timer. Tillukkingen var derfor den aller største "flaskehalsen" i produksjonen. Jeg antar at en sardinfabrikk rundt 1890 hadde neppe større produksjon enn ca. 100 skjepper brisling pr. dag tilsvarende 10 000 bokser sardiner. Der måtte m.a.o. hele 30 loddere til for å klare denne produksjonen. Det sier seg selv at det ikke kunne bli noen produksjon av betydning av dette. Sammenlikner en med dagens forhold, ville en hermetikkfabrikk med en "normal" produksjonskapasitet på 50 000 boks pr. dag, måtte hatt 150 loddere i arbeide.
Produksjonen av selve tomboksene var også en stor "flaskehals". Disse ble loddet sammen av sidestykke og bunn. Riktignok foregikk denne produksjonen ved blikkslager verksteder utenom sardinsesongen slik at tomboksene kunne produseres, gjerne om vinteren, og ligge klar på lager når brislingfisket og sardinsesongen begynte. Men det var en kostbar produksjon selv etter den tids forhold. Blikkslager verkstedene den gangen hadde følgelig gode tider med sikker helårsbeskjeftigelse.
Dette var den tekniske situasjonen i sardinindustrien da Søren Opsal begynte sin karriere ved Nessler’s mekaniske verksted rundt 1986. Stavanger hadde da 6 sardinfabrikker med et beskjedent årlig eksportvolum i størrelsesorden 350 tonn hermetikk.
Det hører med å si noen ord om verkstedseieren, Wilhelm Nessler og hans verksted hvor Søren Opsal fikk sitt innholdsrike og kreative livsverk. Nessler kom først til Oslo hvor han slo seg ned som rørlegger. Men da han etter forholdsvis kort tid fikk nyss om at Stavanger var i gang med å bygge gassverk og vannverk og derfor hadde stort behov for rørleggere, reiste han til Stavanger for å prøve lykken der. Dette var i 1865.
Nessler etablerte et lite rørleggerfirma hvor han også innredet et mekanisk verksted. Han var en flink og driftig mann og rørleggervirksomheten vokste hurtig. Og da hermetikkindustrien vokste frem i Stavanger på 1870 tallet og denne hadde mange tekniske og mekaniske problemer, gikk det ikke lang tid før Nesslers’s verksted var i gang med å løse disse. Det ble gjort med stor dyktighet og W. Nessler Mek.Verksted utviklet seg etter hvert til byens største mekaniske verksted med opptil 50 ansatte for hermetikkmaskineri med emballasjemaskiner som spesialitet. Det var her Søren Opsal ble ansatt som formann i 1886 og gjennom 30 år hadde sin enestående karriere som navngjeten mekanikus og oppfinner.
Som foran nevnt var de største "flaskehalsene" i sardinproduksjonen, tillukkingen av boksene samt produksjonen av tomboksene. De lokale "Petter Smartene" spekulerte derfor "dag og natt" for å løse disse problemene. Den første som klarte det, var Søren Opsal. Han lagte en såkalt falsemaskin som på blikkslagervis brettet og klemte bokskant og lokkant sammen slik at boksen ble hermetisk tett. Dermed ble den vanskelige og arbeidskrevende loddeoperasjonen både i forbindelse med tillukkingen av boksene og produksjonen av disse eliminert. Han fikk patent på maskinen fra 12. mai 1900 og demonstrerte den for første gang på selveste 17. mai 1900 på hermetikkfabrikken, KLAUS ANDERSENS ENKE. Begivenheten gikk som en løpeild gjennom byen og "halve byen" valfartet til fabrikken for å se på vidundermaskinen.

Bilde 2:
Faksimile av patentbrevet til Søren Opsal på Europa’s, antagelig verdens første falsemaskin for sardinboks.


Bilde 3:
Opsals falsemaskin i bruk i en sardinfabrikk


Søren Opsals falsemaskin var den første av sitt slag i hele verden og vakte stor oppsikt. Det passer i den anledning å sitere et intervju som TIDSKRIFT FOR NORSK HERMETIKKINDUSTRI gjorde i 1937 av en gammel hermetikkmann om "Hermetikkindustriens barndom", sitat: "Ja, det var en velsignelse da Søren Opsahl fant op falsemaskinen i 1900. I grunnen var den fra først av ikke beregnet på falsing av sardiner. Nei, den var laget for ansjos. Sardinene skulde dampes (steriliseres, forfatters anmerkning) og loddes. Det var visstnok Sven Oftedahl hos Klaus Andersens enke som prøvde å false ca. 500 esker sardiner. Det gikk bra og det for som en løpeild rundt land og strand at nå kunde en false sardiner. Da blev det "storfalsing" av det." –
Det hører med til historien at 2 år senere oppfant tekniker J. H. Reinert ved Rosenberg Mek. Verksted også en maskin for falsing av sardinboks, den såkalte "Reinertsmaskinen". I tiden som fulgte ble det derfor sterk konkurrranse mellom denne og "Opsalmaskinen". Og selv om Opsal sammen med W. Nessler forbedret sin maskin betydelig og i den forbindelse fikk gullmedalje for denne på Fiskeriutstillingen i Kjøbenhavn i 1912, var det "Reinertsmaskinen" som etter hvert gikk av med seieren. Men det fratar ikke Opsal æren for å ha oppfunnet Europa’s, antagelig verdens første falsemaskinen for sardinboks (firkantboks).
Som foran nevnt ble også tomboksene loddet sammen. Byens mange oppfinnere arbeidet på spreng for å finne en enklere måte å gjøre også dette på. 2 år etter at Opsal hadde oppfunnet sin falsemaskin som i første rekke ble brukt til å false bunnen på tomboks, lyktes det å presse boksene ut i ett stykke slik at falseoperasjonen ble eliminert. Det var et stort fremskritt. Men pressingen måtte gjøres i flere operasjoner og var forholdsvis arbeidskrevende. Også dette problemet løste Søren Opsal på en genial måte og laget en stanse som gjorde det mulig å presse boksen i en operasjon. Det er denne oppfinnerbragden som Søren Opsal kanskje vil huskes mest for. Oppfinnelsen fikk følgende oppslag i Stavanger Aftenblad, sitat:
Stavanger 2. oktober, 1907
Ny hermetik-opfindelse.
Samtidig presning og
renskjæring af æskerne.
Hidtil har blikæsker, hvis beholder presses ud av et stykke, maattet gjenemgaa nok en maskine for at faa renskaaret kanten, saa den passed til laaget som skal falses paa. Denne dobbel-behandling har været saa meget mer sinkende, som renskjærings-maskinerne bare har greid 8000 æsker om dagen, mens der kunde presses 12 000 om dagen pr. maskine.
Nu har imidlertid den kjendte hermetik-opfinner mekanikus S. Opsal og hans sønner, som ligeledes er mekanikere, opfundet en ny stanze, hvorved begge disse operationer – baade presningenog renskjæringen – udføres samtidig paa samme maskin. Opfindelsen er prøvet på Bjellands fabrik og viste sig at betegne et stort fremskridt. Patentandragende er indleveret.
De nye stanzer vil bli fabrikerede på W. Nesslers verksted hvor hr. Opsal og hans sønner er ansat; verkstedet har for øieblikket meget travelt, da der er forksjellige bestillinger på hermetiske maskiner og verktøi under udførelse for Frankrig.


Bilde 4
Den såkalte "Opsalstansen" som presset en sardinboks i en operasjon.


"Opsalstansen" var unik i sitt slag og fikk utbredelse over hele Europa. Den var i bruk helt til midten av det 20. århundre. Selv i dagens avanserte stanser er deler av prinsippet for "Opsalstansen" i bruk.
Som foran nevnt, var det tekniske produksjonsapparatet da Søren Opsal begynte ved W.Nessler Mek. Verksted i 1886 forholdsvis primitivt og eksporten av sardiner likeså. Men fra ca. 1900 startet en eksplosjonsartet produksjons/eksportutvikling i sardinindustrien slik at eksporten i tidsperioden frem til 1910 var 18 ganger så stort som i 1900. Det såkalte "SARDINEVENTYRET" som reddet Stavanger by fra økonomisk ruin, var påbegynt. Dette kan ikke forklares på annen måte enn at man i denne perioden hadde løst en rekke teknologiske problemer spesielt innen emballasjesektoren vedr. tillukningen av boksene med bruk falsemaskiner og fremstillingen av boksene med presser og stanser. Ja det var intet annet enn en "industriell revolusjon" som hadde skjedd som brakte sardinindustrien over fra være håndverk til å bli industri. Og til i denne revolusjonen hadde Søren Oppsal gitt et av de største bidragene.
Søren Opsal fikk før 1915, innvilget patent på til sammen 7 oppfinnelser. Disse ble også til stor nytte for hans arbeidsgiver W. Nessler Mek.Verksted som også leverte maskineri som presser og falsemaskiner til Portugal, Spania og Frankrike som også produserte sardiner. Opsal var derfor ofte i disse landene og monterte maskiner. Dette var de utenlandske hermetikkarbeiderne ikke alltid begeistret for. De var selvsagt redde for arbeidsplassene sine da en falsemaskin med en manns betjening kunne gjøre jobben for 10-12 loddere. Hermetikkindustriens historie forteller om dramatiske episoder om hvor maskiner ble knust, overfall på montører og nedbrenning av fabrikker i disse latinske landene. Opsal måtte derfor ha livvakter da han monterte falsemaskiner og presser i nevnte latinske land.
Men Søren Opsal må ha fått tid til mer enn å være mekanikus og oppfinner.
Av omtaler i Stavanger Aftenblad både i anledning hans 70- og 80 års dag, fremkommer det at han var en kjent personlighet i byen og var aktiv i Stavangers politiske og religiøse liv. Således var han i en periode medlem av Stavanger Bystyre og i flere år medlem av Indremisjonens styre.
Allerede som 60 åring i 1916, flyttet han tilbake til sin hjembygd Vikedal hvor han kjøpte et lite gårdsbruk. Ved siden av jordbruket drev han litt fruktdyrking og en liten fabrikk hvor han produserte hermetisk frukt. Også i Vikedal deltok han i det politiske liv og var bl.a. med i herredsstyret, forliksrådet, var domsmann og takstmann. Han døde i 1937, 81 år gammel og er gravlagt på Vikedal gamle kirkegård.
Søren Opsal var gift med Inger fra Hetland utenfor Stavanger. De hadde 3 sønner, Johan, Ingvald og Søren og en datter, Severine som ble gift med kjøbmann Sevrin Halvorsen i Stavanger. Johan kjenner vi lite til. Han døde visstnok forholdsvis ung. Men Ingvald og Søren ble mekanikere som sin far og som vi har sett foran fra referat av artikkel i Stavanger Aftenblad, dat. 2. oktober 1907, arbeidet de sammen med ham ved Nessler’s mekaniske verksted. De bygde visstnok også en stansefabrikk i Olav Kyrresgate (vis a vis Stavanger Kommunes adm. bygg) uten at det ble noen suksess. Søren reiste til USA. og arbeidet som bøssemaker der. Vi vet ikke mer om ham enn det. Ingvald derimot har satt spor etter seg. Han var i mange år ansatt ved Polaris Fabrikker som blant annet laget rustfrie gryter med bunner belagt med kobber for å gjøre varmegjennomgangen best mulig. Denne bunntypen skal etter sigende være Ingvald’s oppfinnelse. Ingvald var ugift.
Da jeg arbeidet med "Kappløpet om falsemaskinen", utgitt av Norsk Hermetikkmuseum i 1994, fant jeg frem til Liv Kommedal. Hun var datter til Severerine og Sevrin Halvorsen og enke etter hermetikkfabrikant Sverre Kommedal. Hun var m.a.o barnebarn til Søren Opsal og kunne fortelle mye om sin bestefar da jeg intervjuet henne i 1993. Hun forærte ved samme anledning en liten statuett av Søren Opsal til Norsk Hermetikkmuseum hvor den er utstilt i et glassmonter. Norsk Hermetikkmuseum er også så heldige å ha eneste gjenværende eksemplar av Opsal’s falsemaskin i sin samling. Den kan beundres her.
I Vikedal er der lite etterslekt fra Søren Opsal. Den eneste etterkommer jeg kjenner til her er, Marie Reimers, gift med Bernt Reimers som jeg i min "jagt" etter Søren Opsal i 1993 hadde gleden av å besøke på deres gård i Vikedal. Søren Opsal er Maries oldefar ettersom hun er datter til Opsal’s dattersønn.


Stavanger, 09.06.03
Jørg Hviding






Sunday, December 26, 2004

Amundsen

Hermetikkboks fra Roald Amundsen’s sydpolekspedisjon, 1910-1912, produsert av Stavanger Preserving Co.
Jørg Hviding
Da jeg begynte på HERMETIKKINDUSTRIENS LABORATORIUM (senere Norconserv) i 1948 hadde direktør Erling Mathiesen en hermetikkboks på sitt kontor som han gjerne viste til besøkende og som han fortalte hadde tilhørt et parti hermetikk, produsert av Stavanger Preserving Co. for Roald Amundsen’s sydpolekspedisjon. Vi kalte den derfor, "Amundsenboksen". På lokket var preget inn, STAVANGER PRESERVING CO., NORWAY. I senter av lokket var der en "loddeklatt". Boksen var grå av farge som etter sigende skyldtes at den var malt med blymønje for å hindre rustangrep. Den hadde etikett hvor det fremkom at den inneholdt "Oxekjød". Den var såkalt "blåst" med konvekse (utbulte) lokk og bunn.
Etter at jeg ikke hadde sett boksen på veldig mange år, dukket den for kort tid siden opp på Norsk Hermetikkmuseum. Den var da blitt noe rusten og etiketten var der lite igjen av, men en kunne se litt av teksten og dekoren. Den var fremdeles "blåst". Da jeg spurte mine tidligere kolleger ved Hermetikklaboratoriet om noen visste hvordan boksen var kommet til Hermetikkmuseet, viste det seg at tidligere avd. leder Rolv Ragård hadde gitt den til museet for 15-20 år siden.
Bilde 1: "AMUNDSENBOKSEN" i nokså dårlig forfatning etter mange års lagring under svært dårlige forhold. "Loddeklatten" sees i senter av lokket.
Som gammel "sirkushest" begynte jeg å "kjenne lukten av sagmugg" og
bladde i "MINNEUTGAVEN OM ROALD AMUNDSENS OPDAGELSESREISER" som sto i "alles" hjem i mellomkrigsårene og som jeg hadde arvet etter mine foreldre. Minneutgaven er utgitt av Gyldendal Norsk Forlag i 1920 årene. I Bind II side 9 fant jeg, sitat: Stor ros fortjener de fabrikker, som leverte hermetikken. Ved sitt ypperlige, samvittighetsfulle arbeide har de innlagt sig stor fortjeneste av ekspedisjonen. I dette tilfelle var utstyret overlatt en fabrik i Stavanger, som foruten hvad den leverte efter bestilling med sjelden rundhåndhet hadde stillet varer til en verdi av kr. 2000 til ferdens disposisjon. Det fremgår for øvrig at all hermetikk var kontrollert av prof. Sophus Torup.
Her fant jeg altså bekreftelsen på at direktør Mathiesen hadde snakket sant til sine gjester og avdelingsleder Piers Crocker ved Hermetikkmuseet og jeg ble fort enig om at attraksjonen måtte "reddes".
Det var i den forbindelse viktig å få boksen tømt og undersøkt i forhold til innholdets tilstand, sterilitet, innvendig korrosjon m.v. og deretter få den konservert.
Vi tok derfor kontakt med mikrobiolog Jan Thomas Rosnes ved NORCONSERV. Han var svært interessert i å foreta en bakteriologisk undersøkelse av innholdet i boksen da der var en viss mulighet for at den kunne inneholde interessante 100 år gamle bakterier. Som det fremgår av egen artikkel om undersøkelsen viste det seg imidlertid at innholdet i boksen var sterilt og at kjøttet hadde fine kjøttfibre med naturlig rød kjøttfarge. En liten prøve ble lagt på fryselager.
Bilde 2: En del av oksekjøttet som var i boksen. Det er revet litt i stykker da det ble tatt ut av boksen gjennom et lite hull i bunnen av denne.
Små felter på boksens overflaten viser blankt tinn. Boksen er m.a.o. laget av fortinnet blikk. Det er rester av en etikett hvor det kan skimtes bilde av noen medaljer, ordet "guld", "London", "OXEKJØD", 1885 og "boned". Det må herav kunne sluttes at boksen inneholder renskåret oksekjøtt og at etiketten reklamerer med medaljer fra utstilling i nevnte by.
Lokket var utstyrt med 2 såkalte ekspansjonsringer hvorved boksen kan bule og derved få en viss volumøkning uten deformering. Mellom ringene var STAVANGER PRESERVING Co. , NORWAY preget i relieff. Lokk og bunn var loddet til sarien (bokskroppen). Langskjøten var "overlapp loddet". På lokkets innside like under loddeklatten var loddet en blikkstrimmel i sin ene ende. For øvrig vitner utførelsen av boksen om godt blikkslager håndverk.
Ettersom boksen er loddet sammen, skulle en anta at den er produsert før Stavanger Preserving Co. tok i bruk falsemaskiner for rundboks. I jubileumsheftet, "Stavanger Preserving Co. 50 år" utgitt i 1923, side 17 fremgår det at firmaet fikk sine første falsemaskiner for rundboks i 1894. Men hvis boksen er laget for Roald Amundsen’s sydpolsekspedisjon som startet i 1910, er den antagelig produsert året før, altså i 1909. Jeg ser ingen urimelighet i at boksen er loddet selv om Stavanger Preserving da hadde begynt å false rundboks flere år tidligere. Ettersom hermetikkpartiet ble laget spesielt for ekspedisjonen, er det ikke usannsynlig at boksene ble loddet sammen for å tåle de unormale utvendige mekaniske påkjenningene som en ekspedisjon byr på. Selv dagens falser tåler neppe det.
Og ettersom Catinka Borgarp ved Arkeologisk Museum, Stavanger fant mye bly i det grå belegget på boksens overflate, har Roald Amundsen sannsynligvis også vært oppmerksom på erfaringene fra en ekspedisjon til Sandwichøyene i 1826 hvor det i rapporten fra denne ble anbefalt å male boksene med blymønje for å hindre rustangrep ("Historical Tinned Cans" side 21).
Loddingen i senter av lokket, (omtalt foran) er et felles trekk for hermetikkboks som er produsert i det 19. og kanskje litt ut i det 20. århundre. Man brukte den gangen å stikke et lite hull i senter av lokket umiddelbart etter steriliseringen. Boksen var da ennå varm og utbulet p.g.a. innvendig overtrykk relativt til atmosfæretrykket (skyldes varmeutvidelsen av innholdet). Hensikten med denne punkteringen var å fjerne all luften i boksen. Umiddelbart etter "utluftingen" ble hullet loddet igjen. Etter avkjøling, trakk innholdet seg sammen til sitt opprinnelige volum og boksen fikk et undertrykk (vakuum) som ga seg utrykk i konkave ender (bunn og lokk).
På side 15 i Stavanger Preserving’s jubileumsbok, 1873-1973 er et bilde som viser punktering og lodding av boksene. Samme bilde viser også de store grytene som høyst sannsynlig ble brukt til å koke boksene. Karene har ikke kastebolter til å spenne fast lokkene med som autoklaver har. Koketemperaturen har således vært 100° C. Og ettersom Stavanger Preserving Co. fikk sin første autoklav i 1883, er bildet antagelig tatt litt før den tid.
Bilde 3: Punktering og lodding av boksene ved Stavanger Preserving Co. Til venstre på bildet sees kokegrytene. Bildet må være tatt rundt 1880.
Så kan man spørre hvorfor det var så viktig å fjerne all luften i boksene. Det gjør man jo ikke i dag ? Svaret finnes i boken, "Historical Tinned Cans". Nicolas Appert (1750-1840) som regnes som oppfinneren av hermetikk, trodde at det var luften som forårsaket forråtnelse av matvarer. Han utviklet derfor en "hermetiseringsmetode" som i grunntrekkene besto i å sette glasskrukker med innhold oppi varmt vannbad og lukke krukkene etter at all luft var drevet ut.
Appert’s hermetiseringsmåte ble utviklet videre av Bryan Donkin (1768-1855) som bl.a. fikk patent på å bruke blikkboks som hermetikkemballasje. Donkin regnes derfor som grunnleggeren av emballasjen i hermetikkindustrien.
Som foran nevnt foregikk kokingen eller det vi i dag kaller for steriliseringen i store kar eller gryter med løst lokk ved 100° C. Koketiden var opptil 4 timer avhengig av boksstørrelse og produkt. Etter hvert fant man ut at hermetikkken ble enda sikrere om man løftet koketemperaturen litt med tilsetting av forskjellige salter. Det finnes forskjellige patenter som vitner om det. Og enda sikrere ble hermetikken etter at sønn til Nicolas Appert, Raymond Chevalier Appert i 1852 oppfant autoklaven (trykkokeren) som kunne koke ved 105-110° C. Chr. Aug. Thorne var for øvrig den første hermetikkfabrikk i Norge som anskaffet seg autoklav. Det skjedde mellom 1878-1880. Stavanger Preserving Co. fikk sin første autoklav i 1883.
Selv etter at Louis Pasteur (1822-1895) på 1860 tallet oppdaget at det var hittil ukjente mikroorganismer som var den egentlige årsaken til matforråtnelse, ble likevel all hermetiseringspraksis til helt oppunder 19. århundre styrt av teorien om at det var LUFTEN i boksen som var den egentlige årsaken til matforråtnelse.
UTLUFTINGEN av boksene etter "kokingen" fortsatte derfor helt inn i begynnelsen av det 20. århundre som f. eks. denne "Amundsenboksen" vitner om. Det kan skyldes at Pasteur arbeidet til å begynne mest med gjæringsproblemer og utviklet bl.a. det som i dag kalles for "pasteuriseringsprosessen". Den bruker temperaturer på bare 70-80° C som ikke er tilstrekkelig til å drepe foråtnelsesbakteriene. Der må adskillig høyere temperatur til å "ta knekken på disse". Og selv om "hermetikkindustriens pionerer" fremdeles trodde på Appert’s teori, var de med bruk av autoklav og utlufting etter "kokingen" etter hvert kommet frem til en hermetiseringsprosess med rimelig god holdbarhet. I dag kalles slik hermetikk, kommersiell steril.
Og som så mange ganger før, står "lykken den fromme bi". Denne utluftingen ga en rekke "spin-off" effekter som "hermetikkpionerene" nok ikke kjente den egentlige årsaken til , men som de likevel drog stor nytte av.
Den viktigste av disse effektene var nok at boks som ikke er tilstrekkelig sterilisert som oftest "blåser" når de får stå en stund på lager. Dette gir seg uttrykk i at boksens lokk og bunn blir konvekse. Dette skyldes at bakterier som har overlevd kokingen etter hvert utvikler gass som gir et overtrykk i boksen relativt til atmosfæretrykket. Disse såkalt "blåste" boksene kan derved lettvint sorteres og kasseres. Jeg husker at HERMETIKKINDUSTRIENS KONTROLLINSTITUTT som var i virksomhet i årene 1953-1988, brukte å sette usikre partier på såkalt "termostatlager" for å fremskynde evt. "blåsing" av kommersielt ikke sterile boks.
I denne sammenheng er følgende annonse interessant:
"UNDERRETNING om behandlingsmaaden af hermetisk nedlagte Levnedsmidler fra CHR. THORNES FABRIK" :
"Blikdaaserne aabnes med en Hammer og en Kniv ved at gjøre et kredsdannet Indsnit i Laaget; skulde Daasernes Indhold være af den Beskaffenhed, at det ei kan udtages af denne Aabning, f. Ex. Fugle, Posteier, Vildt eller andre Artikler,
Gjennemskjæres Blikket tett under Laaget.
De hermetisk nedlagde Levnedsmidler behøver ikke spises strax efter at være tagne du af Daaserne, dog maa man bemærke, at de ikke kunne gjemmes lengre end friske af samme slags.
De Daaser, hvis Bunde ere stærkt buede, og som ikke give efter for Trykket, ere bedærvede og ville blive erstattede ved andre, eller Beløbet godtgjort, naar Samme uaabnede tilbageleveres." (Fremhevet av forfatter)
"Amundsenboksen" hadde bemerkelsesverdig lite korrosjon innvendig. Tinnbelegget innvendig sarie (bokskropp) var jevnt grå farget
og så ut til å være intakt bortsett fra noen få riper i tinnflaten. Ripene var for øvrig heller ikke særlig korrodert. Der var videre litt korrosjon (rust) innvendig lokk. Men korrosjonen var ikke verre at boksens antagelig kunne stått i mange år uten gjennomrusting fra innsiden. Forklaringen på denne minimale korrosjonen tross bortimot 100 års lagring må være at UTLUFTINGEN har fjernet all oksygen i boksen og derved redusert mulighetene for korrosjon både på tinn og blikk.
Enda en fordel som fraværet av oksygen gir, er at om der er fett i kjøttet i en eller annen form, vil dette ikke harskne.
Og om ikke dette er nok, vil bakterier som må ha luft for å leve- og utvikle
seg ikke ha store sjanser i et miljø (boks) uten luft.
Som foran nevnt var der på lokkets innside like under luftehullet med lodde- klatten loddet en blikkstrimmel i sin ene ende. Jeg lurte lenge på hva denne strimmelen var godt for. Også svaret på dette fant jeg i "Historical Tinned Cans". På side 62 beskrives en liknende blikkstrimmel som er loddet under luftehullet for hindre at boksinnholdet stenger for hullet under utluftingen.
Som kjent blir dagens hermetikkboks gjort kommersielt sterile etter en sterilisering ved 115-120° C i 1-1,5 time avhengig av produkt og boks. For så vidt kunne man nøyd seg med det uten å ta hensyn til undertrykk i boksen. Men ettersom konkav lokk og bunn er ytre tegn på en sikker boks, sørger man også i dag for at hermetikkboksene får et visst undertrykk i forhold til omgivelsene. Men i dag har man mer produksjons vennlige måter å oppnå dette vakuumet på uten punktering/utlufting. Den vanligste måten er å presse boksene litt sammen ved hjelp av et såkalt spindeltrykk umiddelbart før og under falsingen (lukkingen). Når falsingen er fullført og boksen er tett, opphører spindeltrykket og boksen går tilbake til opprinnelig form og volum og får derved et visst undertrykk.
Andre måter å lage undertrykk i boksene på er å bruke "varmfylling". "Vakuumfalsing" brukes også i sjeldnere tilfeller,
Korrosjonsproblemet løses ved bruk av beskyttelseslakker, de såkalte "konservlakker".
Avslutningsvis kan fortelles at "Amundsenboksen" nå er under konservering ved Arkeologisk Museum, Stavanger og vil fra kommende høst bli presentert som årets attraksjon ved Norsk Hermetikkmuseum.
Mikrobiologisk undersøkelse av "Amundsenboksen"
Jan Thomas Rosnes
På mikrobiologisk laboratorium ved NORCONSERV benytter vi metodikk utarbeidet av Nordisk metodikkomite for levnedsmidler (NMKL). Metoden for "Mikrobiologiske undersøkelser av helkonserver" (NMKL nr. 59) har det seneste året vært under revisjon. Det var derfor med en viss ærbødighet og høytidelighet vi stod med en nyrevidert metode i den ene hånden og en nesten 100 år gammel hermetikk boks i den andre. Spørsmålene var mange - var boksen steril? hvordan så innholdet ut? var det dårlig lukt? eller var innholdet helsemessig farlig?
Boksen var rusten og sveisingen dårlig på den ene siden (lokk), og det kunne se ut som om boksen hadde vært blåst (konkav utbuling), noe som førte til at spørsmålet om sterilitet var svært usikker. Boksen ble nøye desinfisert på åpningsflaten og åpnet i et sterilkabinett til dette formål. Det er alltid en utfordring å åpne en hermetikkboks uten selv å tilføre mikroorganismer. Til dette formål brukes en steril dor, for å lage et stort nok hull til å ta ut representative prøver.
Stor var overraskelsen da det ikke var lukt fra boksen, kjøttet var noe grått og sleipt på ytterkantene, men rødt og fint inni. Prøver av innholdet ble forsiktig sortert til forskjellige mikrobiologiske vekstmedier, både med og uten luft til stede (aerobt og anaerobt), og på faste og flytende medier. Etter å ha gått i spenning i de faste angitte inkubasjonsdager, kunne vi endelig slå fast at boksen var steril basert på overstående metode. Mikroskopiske studier av innholdet og dyrkede medier viste heller ingen tegn på bakterievekst i boksen. pH var 6.1, noe som skulle være nærmest normal for produktet. Det ble ikke smakt på innholdet i boksen da det var en mulighet for at boksen var autosterilisert. Det vil si at en gang levende bakterier har dødd ut p.g.a. spesielle forhold i boksen. Eventuelle toksiner kunne imidlertid fremdeles være til stede og prøvesmaking ville dermed være risikofylt.
Tidligere avd. leder Karl Håkon Skramstad var på 1970 tallet med å åpne en liknende boks med oksekjøtt, produsert på samme tid av Chr. Aug. Thorne,
Moss. Denne boksen viste ingen tegn til blåsing. Kjøttet var fremdeles rødt og smakte ganske bra, forteller han.









Admiral Cornelius Cruys

Admiral Cornelius Cruys - KVITSØYKORSET
"Endelig er han kommet paa sokkel", sa historikeren og Cruys-forkjemperen Torgrim Titlestad da ordfører Sevland avduket statuen av admiral Cornelius Cruys i Sølvberggaten for kort tid siden.
Det eventyrlige livet til Cornelius Cruys fra han som 14 åring med navnet Nils Olsen reiste fra Stavanger for å søke lykken i Holland, til han i en alder av 72 år døde i St. Petersburg som en av de øverste på rangstigen i den da nylig avdøde tsar, Peter den Stores mektige rike, har opp gjennom tidene opptatt både norske, nederlandske og muligens også russiske historikere. Og ikke minst takket være Torgrim Titlestad er deler av denne historien blitt kjent for mange av Stavanger Aftenblads lesere i løpet av de siste årene. Titlestad er vel også den historiker som har klarlagt mest om livet til admiral Cruys i sin bok, "Admiral Cruys" (1997) og som har gjort størst innsats for at en av Stavangers største sønner fikk den heder han fortjener.
For min egen del ble jeg første gang "kjent med" Cornelius Cruys i gutteboken, "Smågutten som ble admiral" som nylig avdøde, Jan Ronold skrev under siste verdenskrig. Jeg har senere lest, "Admiral av det blå flagg: Cornelius Cruys, stavangergutten som ble som ble Peter den Stores admiral" (1949) av Roy Lauritz Aase og nå sist biografien, "Admiral Cornelius Cruys" (1997) av T. Titlestad. Sistnevnte bok er spesielt verdifull ettersom forfatteren, etter oppmykningen av forholdet mellom Sovjetstaten og Vesten fikk adgang til de russiske arkivene og derfor har kunnet forske i Cruys's meritter. Han kan derfor dokumentere sine utsagn i boken. Man kan vel således i dag si at livet til Cornelius Cruytz er både godt utforsket og formidlet.
Jeg er imidlertid litt forbauset over at ingen av historikerne er opptatt av hvorfor Nils Olsen som han opprinnelig het, tok akkurat navnet Cornelius Cruys. Som ikke historiker, tillater jeg meg å komme med følgende fakta og betraktninger omkring Nils Olsen's valg av nytt navn :
Kvitsøy's ( Hvidingsøe, under den 500 årige dansketiden) mest kjente fortidsminne er KVITSØYKORSET . Det er et 3,9 m. høyt steinkors med en tverrstokk på 2 m. Det står på en av Kvitsøy’s største øyer, Krossøy av hollenderne kalt, Cruys Eiland og er lett synlig fra skipsleia. Det har i alle år vært et kjent seilings- og landkjenningsmerke for sjøfarende, deriblant hollenderne når de skulle til Stavanger, for sin videre seilas langs kysten eller skulle søke sikker havn i Leiasundet like ved med god le for alle vindretninger.
Ingen vet når, av hvem og hvorfor korset ble satt opp. Innskripsjonene på korset er enda ikke tydet. Men det må vær minst 1000 år gammelt ettersom det første gangen ble nevnt av Snorre i historien om det berømmelige møtet i 1012 mellom Olav den Hellige og Erling Skjalgson fra Sole.
Det er visstnok enda ikke funnet sjøkart som viser at hollenderne kalte Krossøy for Cross Eiland. De kartene som hittil har vært tilgjengelige er store oversiktskart som henger til pynt i mange hjem og hvor øygruppen Kvitsøy har navnet Huidingsø. Disse kartene har sikkert ikke vært de sjøkartene, seilingskartene, kursbøker eller opptegnelser, som hollenderne brukte for å ta seg frem langs den særdeles vanskelige norske kysten og som bl. a. sikkert viser innseilingen til den gode havnen, Leiasundet hvor Kvitsøykorset står på Krossøy. Disse sjøkartene ligger nok godt gjemt i det nederlandske sjøkartverket. Det må være en interessant og utfordrende oppgave å finne disse sjøkartene eller opptegnelsene. Men en må være av en særdeles tvilsom om en ikke vil akseptere at Cruys Eiland var hollendernes navn på Krossøy med det gamle Kvitsøykorset.
Med sin karriere, først i den hollandske handelsflåte hvor Cruys allerede som 25 åring ble kaptein og senere i det hollandske admiralitet hvor han endte som ekvipasjemester før han ble "headhuntet" av Peter den Store til å bygge opp den russiske marinen, var han godt kjent med hollandske sjøkart. Han var visstnok også en tid hydrograf (sjøkarttegner) og derfor godt kjent i det berømte hollandske sjøkarttegnermiljøet. Han kjente derfor sikkert godt til Cruys Eiland i innseilingen til sin fødeby, Stavanger.
Det synes åpenbart at Nils Olsen som etterhvert var blitt en aktet mann i Holland, måtte finne seg et verdig hollandsk klingende navn. I den forbindelse hadde han nok i tankene at han egentlig var norsk og at det nye navnet derfor burde være relatert til "røttene" i Norge.
Valget av navnet Cornelius Cruys er ikke mindre enn en genistrek. Fornavnet med endelsen ..nelius er hollandsk, men samtidig så nært det norske navnet, Nils som mulig. Dette har jeg fra en gammel hollandsk yrkesvenn i Stavanger.
Etternavnet Cruys har åpenbar forbindelse til Cruys Eiland på Kvitsøy i havgapet utenfor Stavanger. Cruys Eiland var antagelig det siste unggutten Nils Olsen så av Norge da den hollandske skuten han hadde mønstret på, stakk til sjøs.
Etter min mening er det derfor svært stor sannsynlighet for at Cornelius Cruys hadde både sitt døpenavn, NILS og øya CRUYS EILAND i havgapet utenfor sin fødeby Stavanger i tankene, da han valgte sitt nye navn. Denne sannsynligheten blir desto større om det er riktig som enkelte kilder antyder at hans far, skredder Ole Gudfastesen var født på Kvitsøy. Men det gjenstår å dokumentere. Enda en interessant oppgave.
Stavanger den 20.11.00, artikkel i Stavanger Aftenblad, 18.01.2001, korrigert 06.07.04
Senere: Det har vært vanskelig å finne kart som viser at hollenderne eller de sjøfarene for den slags skyld, kalte "Krossøynå" for Cruys Eiland. Historikeren har derfor vanskelig for å "svelge" min teori om at Nils Olsen hadde Cruys Eiland i tankene da han valgte sitt etternavn til Cruys. Men på side 115 i STAVANGER AMPTES UDFØRLIGE BESKRIVELSE FRA1745 AV Christian de Fine står følgende: " Øst i Øen Hvidingsø, som av de søefarende kaldes KRYTS-EILANDT, er opreist et høyt Steenkors…..".
Denne dokumentasjon har fått historikerne til å innrømme at "Krossøyna" ble kalt "Cruys Eiland" eller noe liknende, likevel.

Om marinemaler Lauritz Haalands fotokompetanse

Lauritz Haaland, gift med Ingeborg Severine Henriksen, født i 1851 i Barbu, Arendal. Faren var kjøbmann Salve Henriksen, Barbu, Arendal.
Ingeborg hadde minst 2 søstre, Karen Kristine, født 1865 og Anna, født 18... samt en bror, Jørstad Henriksen, født 1859.
Anna var gift med fyrvokter på Kvitsøy, Otto Kristian Jæger fra Kristiania og var således svigerinne til Lauritz Haaland.
Jørstad og søsteren Karen Kristine var begge fotografer. Førstnevnte drev som fotograf i Arendal mens Karen Kristine reiste til Stavanger og startet fotoforretning i 1901 under navnet Henrichsen & Co. (kfr. Stavanger Museum’s årbok for 1993). Ifølge denne kilden ble forretningen overdratt til Hakon Johannesen mens Karen flyttet sitt fotoatelier til Østervåg. Hun avviklet her i 1913 og flyttet til Kristiania.
Lauritz Haaland var således inngiftet i en fotograffamilie hvor, svoger og svigerinne var fotografer. Og da svigerinne Karen Kristine drev sin fotoforretning i Stavanger, kan man regne med at han fikk god opplæring i "den edle kunst". Fotokunsten va jo ennå i sin spede begynnelse og ble bare utført av fotografer. Vi kan således regne med at en god del L.H.’s fotoer i virkeligheten er tatt av svigerinnen, kfr. bildet fra Lauritz Haaland’s atelier. Det kompliserte arbeidet med fremkalling av fotoplatene og positiver må i alle fall være utført av henne.
Familieforholdet både med svigerinnene Karen Kristine i Stavanger og Anna som var gift Kristianiamannen Jæger på Kvitsøy forklarer vel også de "byaktige" menneskene i flotte "gevanter" som vi ser på L.H.’s familiebilder. Det har gitt Ibsengranskeren Ingvar Sørensen, Vedavågen visse tanker om at Henrik Ibsen har hentet en del av sine figurer i "Fruen fra Havet" fra Kvitsøy og miljøet rundt Lauritz Haaland. Det er jo kjent at Henrik Ibsen besøkte Kvitsøy på denne tiden.
Stavanger, 28.04.03
Jørg Hviding